– Hjertet mitt vil nok alltid banke litt ekstra for Lyn
Frida Maanum har gått veien fra ungdomsfotballen i Lyn til Champions League-seier med Arsenal og EM-sluttspill med Norge.
Foto: Vegard Grøtt / BildByrån
Vi fikk tak i Frida Maanum på telefon bare noen dager etter at Norges kvinnelandslag avsluttet gruppespillet i UEFA Women’s Nations League A med en sterk 1–0-seier over Sveits. Vi spurte henne om om veien fra ungdomsfotball på Kringsjå til Champions League med Arsenal – og hva Lyn har betydd for reisen dit.
Du debuterte på Lyns A-lag allerede som 15-åring. Hva husker du best fra tiden i Lyn, og hvordan formet den deg som spiller og person?
– Jeg valgte å spille i 1. divisjon i stedet for Toppserien, fordi jeg ønsket å være på et lag og i en liga hvor jeg kunne dominere, utvikle meg og trene mye. I Lyn fant jeg akkurat det. Det var en viktig tid for meg – både sportslig og personlig.
Lyn-laget ditt vant både Dana Cup og Norway Cup i 2014. Hva gjorde akkurat det laget så spesielt?
– Vi var et ungt lag, men det var en gjeng som fungerte veldig godt sammen. Vi trente annerledes enn mange andre på den tiden – mye én-mot-én, to-mot-én, tre-mot-to – situasjoner som er utrolig viktige å utvikle i den alderen. Det var en fantastisk opplevelse å vinne de to største cupene man kunne vinne som ungdomsspiller.
Hvem i støtteapparatet eller blant medspillere hadde størst påvirkning på deg i ungdomsårene i Lyn?
– Glenn Kleven var trener i klubben og gjorde en veldig fin jobb. Jeg er veldig glad for at jeg hadde ham – og at jeg var i Lyn akkurat da. Jeg spilte også med Heidi Ellingsen og Andrea Wilmann i mange år – både i Lyn og videre. De er to spillere jeg gjerne trekker frem fra den tiden.
Hva var den største overgangen da du gikk fra Lyn til Stabæk – og videre til profesjonell fotball i Sverige og England?
– Overgangen fra Lyn til Stabæk var ikke så stor – forskjellen var først og fremst at vi spilte i Toppserien i stedet for 1. divisjon. Jeg var bare i Stabæk et halvt år før jeg dro til Linköping. Den svenske ligaen hadde et mye høyere nivå enn Toppserien, og det å bo alene for første gang var også en stor overgang. Men det største steget var å gå til Arsenal – ikke bare på grunn av tempoet i spillet, men også fordi presset, både internt og eksternt, økte betydelig.
Du ble kaptein i Linköping som 21-åring og er nå en nøkkelspiller i Arsenal. Hva har vært nøkkelen til utviklingen din – og din mentale styrke?
– Jeg har alltid vært opptatt av å mestre ett nivå før jeg tok steget opp til det neste. Det er lett å hoppe på første og beste tilbud fra en storklubb, men jeg ville spille – ikke sitte på benken. Jeg jobbet for å bli blant de beste der jeg var, før jeg gikk videre. Mental styrke har også vært viktig for meg helt siden Lyn-tiden. Mamma har vært en viktig støtte, og de siste 6–7 årene har jeg hatt hjelp av en idrettspsykolog. Det mentale arbeidet gir resultater på banen.
.jpg)
Hvordan var det å møte verdens beste spillere i kampen mot Barcelona i Champions League?
– Jeg har spilt mot Barcelona før, og har stor respekt for dem. Men laget vårt i Arsenal hadde et ekstra sterkt ønske om å vinne den kampen. Det er en syk følelse å måle seg mot de beste – og selvsagt utrolig gøy å vinne.
Hva betyr det for deg å representere Norge, og hvordan skiller landslagserfaringene seg fra klubbfotballen?
– Det er en stor ære – og jeg tror de fleste svarer det samme. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått gjøre det i mange år. Hver landskamp er spesiell, og det er en helt annen opplevelse enn å spille med klubblaget mitt.
Har du fortsatt kontakt med noen fra Lyn-tiden – og følger du med på hva som skjer i klubben i dag?
– Ja, absolutt. Jeg følger tett med både på herrelaget og damelaget, og har kontakt med blant annet Heidi (Ellingsen) og Andrea Wilmann) – og flere andre fra den tiden. Jeg ser kamper når jeg har mulighet. Hjertet mitt vil nok alltid banke litt ekstra for LYN.
Hva er ditt beste råd til unge Lyn-spillere som drømmer om en proffkarriere?
– For meg handlet det om å trene riktig – og mye. Jeg fokuserte på detaljer: avslutninger, første touch, driv med ball. Jeg hadde periodeplaner og visste hva jeg skulle trene på og når. Jeg trente ikke fordi noen sa jeg måtte, men fordi jeg hadde en indre driv. Jeg var den lille jenta som ville spille for en toppklubb som Arsenal og vinne Champions League – og det har alltid vært motivasjonen min.
Kunne du tenke deg å komme tilbake til Lyn en dag – som spiller, trener eller ambassadør?
– Hehe – nå blir det store overskrifter! Ja, jeg kunne sett for meg å spille for Lyn igjen, men akkurat nå er det kanskje et litt for stort steg fra Arsenal. Men jeg utelukker det ikke – jeg skal i hvert fall ikke avkrefte det!
Frida Maanum og Norge fikk en god start på EM med 2-1 seier mot vertsnasjon Sveits. Søndag klokken 18.00 møter de Finland i gruppespillkamp nummer to. Den ser du direkte på NRK1.
Vi heier på Norge og litt ekstra på Frida og Caroline Graham Hansen.